Islam

Etter dødsfall

En muslim må ikke gi høylytt uttrykk for sin sorg. Bakgrunnen er at sterke, følelsesmessige utbrudd kan oppfattes som uttrykk for en sviktende tro eller som manglende aksept av Guds vilje. Praksis på dette punkt varierer imidlertid betydelig.

Muslimene har heller ikke lov å bære sorte klær eller sørgebånd som et uttrykk for sorg.

Etter at døden har inntrådt, lukkes avdødes øyne og ansiktet vendes mot Mekka (Qibla). Deretter ber de tilstedeværende for avdøde og kroppen tildekkes.

I religiøs sammenheng er renhetskravet vanlig, men i islam tillegges renhet spesielt stor vekt. Seremonien ved dødsfall er omfattende og tillegges stor betydning.

Vask av den døde vil som oftest finne sted umiddelbart etter dødsfallet. Det er en obligatorisk plikt som påhviler hele det muslimske samfunnet.

Vanligvis er det de pårørerende selv som sørger for den rituelle vask og stell av avdøde. Men seremonien kan også ledes av en imam eller av andre en stoler på, og som er fortrolig med islamsk tradisjon. Hovedregelen er at en mann skal vaskes av muslimske menn eller av sin kone, og en kvinne av muslimske kvinner eller av sin mann.

Intime kroppsdeler tildekkes for andre enn ektefellen. Først vaskes de intime kroppsdeler. Deretter foretas wudú' - den samme rituelle vask som foretas før bønn. Etter at hodet er vasket, vaskes hele kroppen (høyre side først). Hele kroppen vaskes så tre ganger. Dersom den da ikke er ren, vaskes den et oddetall ganger (5, 7 o.s.v.). Den siste gangen benyttes parfyme, f.eks, kamfer i vannet. Det brukes rikelig med vann for å skylle kroppen ren. De kroppsdeler som berører underlaget ved kneling under bønn, parfymeres (panne, nese, håndflater, knær og føtter).

Det anbefales å brenne røkelse under vask av avdøde.

Dersom vann ikke er tilgjengelig, eller dersom det foreligger smittefare eller kroppen er gått i forråtnelse, anbefales symbolsk vask med f.eks, sand eller jord (tayammum).

Halve dagen går gjerne med til vask og svøp av avdøde.

Svøping

Etter at kroppen er vasket og parfymert, svøpes liket i hvit bomull (takfin). Silke må ikke brukes til menn. Stoffet skal helst være uten sømmer. Skulle ikke stoff uten søm være for hånden, kan laken benyttes. Menn svøpes i tre lag, kvinner i fem. Dersom den døde har foretatt pilgrimsferden til Mekka, vil avdøde i alminnelighet bli svøpt i sin pilgrimsdrakt, som består av to lag tøy. (Bare menn bruker en bestemt pilgrimsdrakt).

Nedlegging i kiste

Den døde må begraves snarest mulig etter dødsfallet, dvs. en dag eller to senere. I muslimske land skjer gravleggingen vanligvis uten kiste. I Norge benyttes en nøytral kiste uten kors. Kisten skal være så enkel som mulig for å markere at menneskene er like for Gud.

I kisten plasseres avdøde liggende på høyre side og med armene langs kroppen! Ingen andre seremonier finner sted før gravferden.

Gravferdsseremoni

Gravferdsbønnen (Salát al-Janázah) finner sted i moskeen, i hjemmet eller ved gravstedet. Her i landet velges som oftest moskeen. Men det forekommer at man bruker gravkapell, skole eller andre lokaler. I noen tilfeller har seremo­nien i sin helhet foregått ute.

En representant for de pårørende er rette vedkommende til å lede bønnen, men som oftest blir oppgaven overlatt til imamen (bønnelederen i moskeen i sunni-islam).

Bestemte religiøse og rituelle krav må være oppfylt før bønnen kan finne sted, bl.a. at avdøde må være muslim, at vask er utført på foreskreven måte og at de alminnelige krav til forberedelse og gjennomføring av bønnen er fulgt. Videre er det nødvendig, ikke bare å be de foreskrevne bønner for anledning­en, men også å utføre handlingen etter et nærmere fastlagt rituale. De bedende oppfordres til å danne minst tre rekker etter hverandre, med minst to personer i hver rekke. Bakgrunnen er at profeten har sagt: «Hvis en muslim dør, og tre rader med muslimer ber for ham, vil han komme til paradiset».

Bønnen innledes med intensjonen (niyyah) om at man vil be begravelsesbønnen for avdøde. Bønnen inneholder fire lovprisninger av Allahs storhet (Alláhu akbar):

• Først kan en lese Súrat al-Fátiha (første kapittel i Koranen), men Hanafi- og Maliki-skolen sier at resitasjonen av Súrat al-Fátiha ikke er profetens praksis.
• Deretter lovprises Gud for sin velsignelse av og barmhjertighet mot Abraham og hans etterfølgere, og man ber om at Gud må velsigne og være barmhjertig mot Mohammed og hans etterfølgere.
• Deretter ber man Gud tilgi de levende og de døde og at Han må la muslimene leve i pakt med islam og få dø med tro (iman). Man ber om at muslimene må få sin belønning og at de må bli spart for gravens pine og helvetets straff.
• Til slutt hilser man med as-salámu 'aleikum wa-rahmatullah (fred og Guds velsignelse) ved å snu hodet først mot høyre og deretter mot venstre etter imamen.

Seremonien varer som regel lenger enn en vanlig gravferd. Det er ofte stort fremmøte ved gravferdsseremonien.

Gravferd

På gravlunden bæres kisten fra bårerommet til gravplassen. Å bære kisten til graven er en religiøs plikt, på samme måte som vask og svøp av avdøde er det. Mennene bærer kisten på akslene. Kisten skal bæres på en respektfull måte. Er avstanden stor, kan bytte av bærere finne sted.

Selve gravferdshandlingen innledes med felles bønn. Alle står under bønnen (i motsetning til vanlig bønnepraksis) og vendt mot Mekka.

Normalt er det bare menn som følger avdøde til graven. Dette gjelder også dersom avdøde er en kvinne. Dersom en kvinne likevel deltar i sørgefølget, må hun følge islams regler for klesbruk og oppførsel.

Gravleggingen skjer i retning mot Mekka, d.v.s. at gravene på feltet må være orientert slik at avdøde blir liggende med ansiktet vendt mot Mekka. (Ettersom avdøde ligger på høyre side i kisten, må kisten plasseres vinkelrett på retningen mot Mekka.) Mekka er det religiøse sentrum og muslimenes helligste sted ettersom Ka'baen, den firkantede bygningen, var det første gudshuset på jorda (ifølge tradisjonen bygd av profetene Abraham og Ismael). Gravlegging i dobbel dybde godtas ikke.

Seremonien ved gravkanten ledes av en imam eller av en annen mannlig muslim som kan utføre oppgaven. Når kisten senkes i graven, uttales ordene: «I Guds navn og ved Guds nåde (begraver vi deg) i overensstemmelse med Guds budbærers sunna, Guds fred og velsignelse være med ham».

Ofte tar de tilstedeværende og strør tre håndfuller jord med begge hender på kisten (profetens praksis) med disse ordene fra Koranen:

• «Av jord har Vi skapt deg» («Vi» er det pronomen Gud bruker om seg selv i Koranen, majestetisk flertall, jfr. Vi Harald, Norges konge)
• «og til den lar Vi deg vende tilbake»
• «og av den skal Vi bringe deg frem en gang til» (Koranen 20: 55)

Graven bør fylles så snart som mulig. De pårørende ønsker ofte å gjenfylle graven selv.

De fleste trosretninger følger i hovedsak det seremonielle hovedmønster for gravferden som er beskrevet ovenfor. Men man bør vrere oppmerksom på at muslimene har ulik kulturell og geografisk bakgrunn, og at skikkene derfor varierer.